3.3. PKK i støpeskjeen 1978-80

"Min start var precis som med det Ryska Socialdemokratiska Arbetarpartiet som började med 9 personer. Jag började också med 9 personer. Det fanns inga andra förberedelser än vårt kamratskap. Det fanns inte ens ideologiska förberedelser. Vi påbörjade vårt arbete med ett par meningar. Vi sa: "Kurdistan är ett land, det kurdiska folket är ett förtryckt folk, det här folket måste ha ett eget land". Jag hade läst ett par böcker om mänskliga rättigheter. Jag gav vikt åt socialistisk litteratur. Men jag hade ingen särskilt djup förståelse för denna. Det som var viktigast för mig under den perioden var att bilda en grupp med stort mod. Precis som med det Ryska Socialdemokratiska Abetarpartiet. Mellan åren 1898 og 1903 existerade det inte, bara dess namn. Vår grund var ännu svagare. Vårt folk kunde inte läsa eller skriva. Det fanns inga intellektuella. Det fanns inte ens någon som accepterade oss som folk. Av den anledningen bedrev jag kampen ensam. Det var som om hela världen gav sitt stöd till den Turkiska Republiken för att vi skulle förintas." (Intervju med Abdullah Öcalan, Kurdistan Rapport maj/juni 1996, side 9)

Da kuppet til slutt kom hadde PKK allerede oppnådd en betydelig styrke, bl.a. ved hjelp av både fysiske og politiske konfrontasjoner. Kjernen i arbeidet var å bruke krefter på personer og organisasjoner som samarbeidet med statsmakten, f.eks. medlemmer av regjeringsvennlige stammer eller av den fascistiske Ülkücü-organisasjonen. Slike mål ble foretrukket frem for mer direkte sammenstøt f.eks. med statens sikkerhetsstyrker. På denne måten ble Apocular etterhvert kjent som en svært effektiv og målrettet organisasjon som heller ikke gikk av veien for sammenstøt med andre venstreorganisasjoner, særlig det "sosialsjåvinistiske" Halkin Kurtulushu (det senere Albania-partiet TDKP) og "nasjonalist-reformistene" i DDKD eller KUK. Også Dev-Yol fikk prøve krefter med den nye organisasjonen, og i 1978 ble det bare såvidt avverget et større blodbad mellom de to gruppene i Diyarbakir (Imset 1992:17). I løpet av noen få år hadde de fleste andre venstreorganisasjonene trukket seg ut av området, ikke minst pga. den lille, men effektive Apoculargruppen.

3.3.1. "Veien til den kurdiske revolusjonen"

Parallelt med dette hadde gruppen fortsatt sitt studie- og avklaringsarbeid, og hadde i 1977 vedtatt utkastet til det senere partiprogrammet, også kjent som Kurdistan Devriminin Yolu ("Veien til den kurdiske revolusjonen") — ført i pennen av Abdullah Öcalan, Mazlum Doghan og Mehmet Hayri Durmush. Programmet har stort sett forblitt uendret helt frem til 1995, og bør derfor beskrives litt mer inngående (sitater er fra den svenske 1995-oversettelsen):

A) "En stålhård organisasjon"

Programmet slo fast at Kurdistan var en koloni, og at den eneste veien til frigjøring gikk over "et hett krig" der de revolusjonære måtte gjøre kolonimaktens organer funksjonsudyktige for å beskytte seg selv. Ettersom området reelt var under militær okkupasjon fantes det ikke noen mulighet for legal organisering, og det ville heller ikke være mulig å ta makten gjennom en oppstand på samme måte som i de uavhengige og utviklete kapitalistiske landene. Alternativet til å kaste seg ut i den væpnete kampen var enten å oppløse seg selv eller å bli en "intellektuell diskussionsklubb". Målsettingen var derfor å bygge "en politisk organisation vägledd av den vetenskapliga socialismen, med hjälp av en nationell befrielsesfront under ledning av denna politiske organisation och med hjälp av en stark folkarmé som kämpar under ledning av denna front. För att organiserandet av partiet, fronten och armén ska få ett innehåll och utvecklas, måste massorganisationer för arbetare, bönder, hantverkare, ungdom och kvinnor byggas upp". Programmet la dermed stor vekt på behovet for masseorganisasjoner, samtidig som den understreket behovet for å møte "det reaktionära våldet" med "det revolutionära våldet" og bygge en "stålhård struktur" til å lede en langvarig frigjøringskrig gjennom flere ulike stadier.

I den første fasen måtte det føres en "förbittrad kamp" mot det tyrkiske nettet av agentorganisasjoner og sikkerhetstjenester, men også en politisk kamp mot det som ble oppfattet som konkurrerende og feilaktige oppfatninger. For å skape allianser var det nødvendig å ikke løse "konflikter inom folkets led" med vold, men med overbevisning. Likevel var det avgjørende å skille de "borgerliga, småborgerliga, reformistiska och kapitulerande strömningarna inom den undertryckta nationen" fra de "socialchauvinistiske strömningarna inom den undertryckande nationen": de siste bidro i følge programmet til "splittringen av folket och dess kamp", og de "tjänar i grunden de kolonistiska klasserna och kompradorfeodalklassen".

Programmet stod også steilt på retten til nasjonal selvbestemmelse, og mente at kravet om en fri og uavhengig kurdisk stat i dag var den eneste korrekte tolkningen av dette prinsippet. Følgelig avviste det alle forestillinger om ulike typer regionalt selvstyre, føderativ union eller språklig og kulturell autonomi. Særlig fordømte det enhver tendens til å forsvare de eksisterende grensene — uansett om det var før eller etter en revolusjon: "Det är det kurdiska folkets egen sak, vilken enhet det vill bilda".

Forholdet mellom det undertrykte folket og folket i undertrykkernasjonen skulle grunnleggende være en "respektfylld och vänskaplig inställning" og bygge på hvert folk sin rett til uavhengighet — også når det gjaldt organisasjoner. Forutsetningen, i følge Apocular, var at man ikke blander seg inn i en revolusjon fra utsiden, dvs. "eksporterar sin revolution", ettersom "revolutionen i grunden är ett folks egen sak och utgår från (dess egna) konkreta historiske förhållanden".

B) Forholdet til de "sosialistiske landene"

Mens programmet dermed gikk langt i å skille presist mellom ulike politiske strømninger innad i landet (ut i fra holdningen til det nasjonale spørsmålet), gikk det omvendt mot alle slike forsøk på å skille mellom strømninger ut i fra den internasjonale tilknytningen til de "sosialistiske landene" (ett av de mest opprivende spørsmålene på venstresiden den gangen). Situasjonen var at det gikk mot stadig mer omfattende splittelser i mange venstrepartier, nettopp på spørsmålet om de ulike "sosialistiske fyrtårn" i enten Moskva, Beijing, Havana eller Tirana — som alle beskyldte hverandre for å ha sveket sosialismen og forvandlet seg til nye utbytterstater. Apocular gikk nå hardt ut mot denne splittelsen, og kalte det en "revolutionär uppgift" å utvikle forbindelser både med Sovjetunionen og "alla de socialistiska länderna, inklusive Kina". Programmet satte opp et skille mellom på den ene siden "de socialistiska ländernas existens", og på den andre siden "splittringar och motsättningar inom den kommunistiska världsrörelsen". Det slo også fast at det var "den största ondska man kan visa Kurdistans befrielsesrörelse" å betegne disse statene som enten imperialistiske eller fascistiske. Samtidig gikk de mot "båda de revisionistiska strömningarna" som hadde "stridit mot varandra i femton år", og likevel ikke kunne ta æren for "ett enda exempel på minsta framgång för folkens befrielsekamp".

På denne måten skulle programmet sikre gruppen rom til å angripe bestemte ideologiske strømninger og forestillinger i hjemlandet, samtidig som den ville være på vennlig fot med deres forbilder i utlandet — dvs. å unngå provokasjoner av potensielle vennligsinnete stater i utlandet: "En avvisande hållning gentemot de moderna ultrarevisionistiska strömningarna innebär inget avståndstagande från de socialistiska länderna; man måste inta en måttfull och passande inställning på rätt nivå. En sådan inställning hindrar inte vår kamp mot revisionismen, tvärtom leder den oss till en betydelsefull, effektiv och riktig kampuppfattning". Programmet skrev dessuten bare om de fire ulike statene som okkuperte Kurdistan, og ignorerte dermed de kurdiske områdene i den daværende sovjetrepublikken Aserbajdsjan.

C) En nasjonaldemokratisk revolusjon

Den avgjørende impulsen bak programmet var åpenbart inspirasjonen fra de anti-koloniale og nasjonale frigjøringsbevegelsene, og en vurdering av den internasjonale maktbalansen: "Den avgörande överlägsenhet som världens folk har vunnit gentemot imperialismen gör det möjligt att genomföra revolutioner i enskilda länder var för sig". Det var derfor at "revolutionerna i olika länder sedan 1945 inte har ägt rum under och som följd av imperialistiska krig, utan i en period utan ett sådant krig". Siden Kurdistan imidlertid hadde blitt delt opp mellom fire ulike kolonistater ville den kurdiske revolusjonen spille en nøkkelrolle i hele Midtøsten, akkurat som den vietnamesiske revolusjonen spilte en nøkkelrolle for hele Indokina: Så lenge Kurdistan forble undertrykt, ville det også være den viktigste kilden til reaksjonen i hele Midtøsten. De ulike nabofolkene ville fortsette med å bli forgiftet av "chauvinism och socialchauvinism", og det ville være svært vanskelig å utvikle en folkelig frigjøringsbevegelse innen undertrykkernasjonene.

Revolusjonen i Kurdistan måtte derfor i første omgangen være en nasjonaldemokratisk revolusjon, der målet på sikt var opprettingen av et "självständigt och demokratiskt Kurdistan". Alle anskuelser som ikke så den nasjonale konflikten som hovedkonflikten ville i praksis tjene kolonialismen og de reaksjonære, i følge de tre programskriverne. Før spørsmålet om den nasjonale undertrykkingen var blitt løst, ville heller ingen andre av landets problemer kunne bli løst; "Först när kolonismen är upplöst på dessa områden, kan en självständig utveckling inom politik, ekonomi, kultur och samhällsliv ta sin början… När feodalkompradorklassens förtryck och utsugning är avskaffade kommer kvinnorna, bönderna, minoriteterna och hela samhällsstrukturen att utvecklas fritt". Det nasjonale aspektet gikk på behovet for et uavhengig Kurdistan, og var nødvendig for å gå videre med den demokratiske delen av revolusjonen — dvs. oppgjøret med alle motsigelser i samfunnet som var overlevert fra middelalderen. Programmet nevnte spesifikt "feudal and comprador exploitation, tribalism, religious sectarianism and the slave-like dependence of women" (Gunter 1990:60). Religion fikk dessuten et eget lite avsnitt, der det fremgikk at den både var et hinder for moderne tenkning og tjente til å forsvare det koloniale og føydale kompradorsystemet. Likevel var det viktig å ikke gjøre feil i dette spørsmålet: en kamp mot religionen var noe annet enn å bare fordømme den og være sint på folk fordi de følte seg dratt mot den. "Lika riktigt som det ena är, lika fel är det andra".

Programskriverne slo dessuten fast at det var nødvendig å kjempe mot klasseundertrykkingen og den nasjonale undertrykkingen samtidig, og at det var feil å skille mellom den nasjonale og den demokratiske siden ved revolusjonen. Kampen mot klasse- og nasjonal undertrykking måtte ses som en enhet, frem for å bli løst i fler faser. Og etter en "demokratisk nationell revolution går man utan avbrott vidare till den socialistiska revolutionen. Utan att genomföra den demokratiska nationella revolutionen i en långvarig kamp kan man emellertid inte övergå till den socialistiska revolutionen". Den nasjonaldemokratiske revolusjonen var med andre ord en forutsetning for en sosialistisk revolusjon, som imidlertid ikke ble spesifisert nærmere. Konkret satte programmet opp en skisse av ett "folkdemokrati", som "upprättas på grundval av dessa uppgifters genomförande och i enlighet med den demokratiske centralismens allmänna principer i form av en demokratisk folkrepublik. Detta kan möjliggöra uppbyggandet av ett ekonomiskt system, som tillåter statssocialism, kooperation och privategendom under ledning av centrala institut och under auktorisering av den statliga planeringen. Det är ett system som är självständigt i främsta rummet vad gäller tung industri, jordbruk, handel och finanser och som fäster vikt vid en allsidig utveckling. Den politiska och ekonomiska självständigheten och utvecklingen kommer att åtföljas av språklig, social, kulturell och utbildningsmässig självständighet och utveckling. Utforskandet och det officiella fastställandet av nationellt språk, historia och kultur, främjandet av en hela folkets kultur — nationell i formen, demokratisk till innehållet — och varje människas tekniska, yrkesmässiga och vetenskapliga utbildning, altefter vars och ens förhållanden, är bare möjlig genom den ekonomiska och politiska självständigheten".

Endelig ble Kurdistan fremstilt som det svakeste leddet i en større imperialistisk kjede, og den kurdiske frigjøringsbevegelsen måtte derfor også inngå forbindelser ut i fra interessene til den "proletära världsrevolutionen". Følgelig ville det være naturlig å inngå "de bredaste förbindelser" med de sosialistiske landene og med de statene, regjeringene, frigjøringsbevegelsene og arbeiderbevegelsene i de imperialistiske landene som samtidig kjempet mot imperialismen. Den kurdiske frigjøringen ville ikke få noen fremgang uten verdens folks kamp mot imperialismen for uavhengighet, demokrati og sosialisme.

D) Oppsummering

"Veien til den kurdiske revolusjonen" var med andre ord et svært ambisjøst program: Et program for en langvarig og omfattende krig mot det herskende kemalistregimet, som ble sammenliknet med den israelske sionismen og rasismen i Sørafrika og Rhodesia; "Kurdistan är ett land där man utan en revolution inte lever bättre än djur". Det er heller ikke tvil om at de tre programskriverne så seg selv som lederne av en stor bevegelse: "För vår rörelse, vars grundelement är att reflektera över verkligheten i Kurdistan och som handlar i den anden, är det en ärofull historisk uppgift att vägleda vårt folk ideologiskt, organisatoriskt och politisk med hjälp av denna teori som kommer ur de konkreta förhållandena i landet och det program som vilar på denna teori"

Samtidig så de at kampen bare var i sin begynnelsesfase: "Den revolutionära teori som kommer ur en analys av de objektiva förhållandena för revolutionen i Kurdistan, utarbetandet av ett program och den kamp som förs under vägledning av detta befinner sig fortfarande i början av sin utveckling. De kurdiska intellektuellas osjälvständiga tänkande, sterilitet och oförmåga när det gäller att analysera sitt lands konkreta förhållanden och historia börjar först nu att övervinnas steg för steg".

For å komme på offensiven var det nødvendig å føre en politisk kamp mot de konkurrerende "revisionistiska strömningarna" og bygge en "sterk, herdet og proletær organisasjon" i kampen mot kolonialismen. Det nye partiet måtte derfor ta på seg to viktige oppgaver samtidig: "Dessa både punkter, å ena sidan en proletär rörelse som segrar i kampen mot de moderna revisionistiska strömningarna och i kampen för landets oberoande, och å andre sidan en nationell befrielsesrörelse som spränger det svagaste ledet i det imperialistiske systemet och för det mot dess slutgiltiga fall, understryker den kurdiska revolutionens betydelse och dess bidrag til hela världen".

Først når Kurdistans revolusjonære hadde gjennomført dette, ville de kunne "tilby proletariatet og folkene i verden en seierrik kommunistisk organisasjon". Først da ville de ha oppfylt sin historiske oppgave og ha rett til å være stolte…

3.3.2. Partiet blir stiftet

Den 27. november 1978 ble det nye partiet offisielt stiftet, sammen med partiavisen Serxwebun ("Uavhengighet"). Møtet fant sted i huset til "Seyfettin" i landsbyen Fis i nærheten av Lice i Diyarbakir-regionen. Heretter ble alle kommunikéer skrevet under med PKK eller Partiya Karkeren Kurdistan ("Kurdistans Arbeiderparti"). I følge den senere avhopperen Aygan insisterte Öcalan på å selv utnevne sentralkomiteen på syv personer, som da kom til å bestå av Öcalan selv (som leder), Kesire Yildirim, ?ahin Dönmez, Cemil Bayik, Mehmet Karasungur, Mehmet Hayri Durmush og Mazlum Doghan (som ansvarlig for trykkingen av partiavisen). Av disse var det bare Karasungur som ikke hadde vært til stede på det første møtet i 1974. Aygan fortalte også at for å annonsere partistiftingen ble det bestemt å utføre "væpnet propaganda", og resultatet av en avstemning ble at det skulle gå ut over Mehmet Celal Bucak som da var minister for Rettferdighetspartiet (arvtakeren etter Demokratene): Bucak døde ikke, men det var partiet PKK sin første væpnete aksjon og kom til å innvarsle en årelang blodfeide med Bucak-familien (Imset 1992:20). Til og med før de kontrollerte en sterk geriljastyrke, klarte Öcalan og kameratene hans å bli en fryktet aktør blant folket i regionen. På denne måten mener Imset (1992) at PKKs fremferd førte til drapene på hundrevis av mennesker i området.

Det var imidlertid ikke bare de ytre fiendene som fikk merke PKK-pisken: Allerede på slutten av 1970-tallet ble de beryktet for den strenge interndisiplinen og for sin behandling av medlemmer som hadde brutt reglene. Imset fremhever bl.a. forbudet mot å ta kontakt med sin familie uten for organisasjonen, og forbudet mot seksuelle relasjoner mellom medlemmene — noe som også betød ekteskapsforbud. Tydeligvis omfattet det ikke de som hadde giftet seg på forhånd, ettersom det var inntil flere par blant de første partimedlemmene: Öcalan selv var f.eks. gift med Kesire Yildirim (som tidligere hadde vært forlovet med en annen veteran; Ismet Doghru), og det er også kjent at Haydar Keytan var gift innad i partiet. I følge Dönmez ble Keytans kone på et tidspunkt gravid uten tillatelse fra organisasjonen — noe som førte til mye oppstyr. Til slutt ble det nyfødte barnet drept, ettersom Sentralkomitéen hadde besluttet at det ville hindre Keytans aktiviteter i organisasjonen (Imset 1992).

Samtidig var disiplinen tilsynelatende også et krav innad i organisasjonen. Det var ikke lett å drive med væpnet undergrunnsarbeid, og det oppstod raskt en atmosfære som konstant fostret mistillit — i PKK så vel som i andre organisasjoner. I 1977 førte dette med seg den første splittelsen i Apocular-gruppen: Den 18. mai 1977 ble Haki Karer drept i Gaziantep av den kurdiske organisasjonen Sterka Sor ("Røde Stjerne"). Den lokale Apocular-avdelingen mente at hendelsen fremstod som et komplott fra Öcalan sin side, ettersom de ansvarlige for (den manglende) sikkerheten unngikk å bli straffet. De mente heller ikke at det var blitt utført en passende straff (dvs. henretting) overfor en regjeringsagent som nettop hadde blitt avslørt som infiltratør. Og endelig hadde de blitt mer kritiske overfor Kesire Yildirim etter at hun hadde brutt med Ismet Doghru og valgt Öcalan i stedet. Følgen ble at hele Gaziantep-avdelingen meldte seg ut, for senere å gå sammen med en tilsvarende utbrytergruppe fra Kurtulush og stifte den nye organisasjonen Tekoshin. Senere ble de to mest sentrale personene fra Gaziantep-bruddet funnet drept, etter at de hadde blitt dømt til døden av en "revolusjonær rettssak" utført av Apocular — noe som Imset mener bevitner den strenge PKK-justisen over for avhoppere (Imset 1992:18). I en av PKKs "halvoffisielle" fremstillinger av sin historie stod det følgende om saken, som viser at de tilla den ganske stor vekt:

"Hakki Karer was the first victim of a despicable act of betrayal on May 18, 1977. He was killed in Antep by Alaattin Kaplan, a member of the secret police posing as a revolutionary. Hakki's murder had a profound effect on the group. This political assassination showed that the annihilation policy of the Turkish state would not allow for constitutional and legislative reforms in relation to Kurdistan. This policy which began with this murder, proves that it was the Turkish government which started the war." (A Brief History Of The Kurdistan Workers Party)

Imset selv har imidlertid foretrukket en annen beskrivelse:

"With terror established both within the organization and against the Turkish left and right, and with the party program draft out, there was just one step left for Öcalan to take: The setting up of the party. In 1978 the conditions were ripe; urban terrorism was spreading throughout the country, the Turkish left was preoccupied with its own internal fights and the government was disabled and crippled. In those conditions the Partiya Karkeren Kurdistan was founded" (Imset 1992).

3.3.3. Taktisk tilbaketrekking

På denne måten la PKK etterhvert stadig mer vekt på profesjonalisering, og alt tyder på at organisasjonsbygging ble vurdert som en helt sentral del av partiarbeidet. Ikke minst i ettertid har partiets representanter flere ganger betegnet den første tiden som "amatørmessig", og at de så vidt bare var begynt på det de egentlig ønsket å drive med (NOTE 58). Da general Evren innførte sitt juntastyre i 1980 hadde PKK allerede satt i gang med en "taktisk tilbaketrekking" til utlandet, selv om den nå måtte bli drastisk fremskyndet. Lærdommene fra deres første forsøk på å få til bondeopprør ("Hilvan-Siverek-oppstanden") hadde overbevist sentralkomitéen om at det var nødvendig å skifte fremgangsmåte, pluss at det var mye som tydet på en snarlig militær inngripen i form av et kupp. Likevel er det verken grunn til å undervurdere hvor alvorlig PKK faktisk ble ramt, eller å overvurdere ledelsens reelle oversikt over situasjonen. Kuppet kom som et hardt slag og brakte de fleste strukturer i oppløsning, noe som også Abdullah Öcalan selv har antydet:

"Most of the organization’s members who had not had sufficient training and weapons and who were still amateurs were caught, shot dead or escaped on their own to foreign countries in this period. The party’s Central Committee saw this situation and took the decision to withdraw in order to soften the impact of the blow. It is a reality that this decision was made, but could not be relayed to all of the regions in time, and as a result of this, the organization collapsed (min utheving). Nevertheless, most of the top staff were systematically smuggled out of the country..." (Serxwebun, oktober 1991:19, sitert av DHKP-C)

Selv om PKK dermed unngikk å bli utslettet (slik som mange av deres konkurrenter måtte oppleve) måtte de også tåle hard kritikk ikke minst fra Dev-Sol, som mente PKK nå hadde avslørt seg som en organisasjon av "feiginger" og "falske revolusjonære". Men i stedet for å innrømme dette, mener de at PKK i stedet har forsøkt å nedgjøre deres eget ideologiske forbilde Mahir Çayan, som 10 år tidligere netopp fortsatte med å kjempe mot militæret ved Kizildere i 1971 — også selvom han var stilt over for overmakten (dvs. akkurat som Dev-Sol gjorde i 1980).

Det har ikke mildnet kritikken at Öcalan senere har sammenliknet saken med profeten Muhammeds flukt fra Mekka til Medina (NOTE 59). I forlengelse av dette mener jeg imidlertid den mest interessante kritikken er Dev-Sol/DHKP-C sine anklager om at PKKs oppsummeringer er selvmotsigende, i den grad de både fremhever at PKK allerede den gangen var blitt til en helt avgjørende trussel mot regimet, samtidig som partiet innrømmer at de også var relativt svekket og til og med dratt i eksil da militæret satte inn støtet (NOTE 60). DHKP-C har til og med gått så langt som å antyde at PKK til tider nesten kan beskyldes for å drive med historieforfalskning, eller i hvert fall ha et visst snev av fremskreden stormannsgalskap:

"The PKK tries, after it has become a significant force, to use an extremely egoistic conception of itself to connect all developments at the time with its own activities. The Maras massacre, the state of emergency declared after it and the forced resignation of Prime Minister Ecevit are all described as being connected with the PKK. But in the years in which the class struggle grew in our country, the PKK was not yet a serious force, it was an organisation which had difficulties maintaining its organisational structures. Moreover, in another part of the same book of PKK history in which the assessment above was given, the real situation was described. "When we announced our foundation in 1978/79, we had no people we could put into action. For this reason we retreated and went through a preparatory phase which lasted six years." Before 1980, the PKK had properly fulfilled neither its task in the anti-fascist struggle, nor had it developed a struggle against the state. It could not intervene in developments, so it lost strength and went abroad. If the true reasons for this loss of strength are analysed, we come up against the PKK's clash with the rest of the left. But instead of stating this, they try to "justify" the retreat with a subjective assessment of the Maras massacre." (DHKP-C).

Uansett hvem som kan sies å ha rett i denne striden, var juntastyret et betydelig hardt slag mot både den tyrkiske og kurdiske venstresiden; i følge tyrkiske offisielle sikkerhetskilder ble det arrestert og tiltalt 19.978 personer i løpet av tre år, der bare 916 (ca. 5%) av disse tilhørte høyresiden og 3.177 (ca. 17%) var mistenkt for "separatisme". Likevel var det samlete tallet på fengslete sannsynligvis høyere; menneskerettsorganisasjoner mente f.eks. at det minst ble fengslet 81.000 kurdere mellom 1980 og 1982 (McDowall 1996:414). I 1983 var flesteparten av "separatistene" (1.790 personer, dvs. 56%) blitt anklaget for å være enten medlemmer eller sympatisører av PKK, mens bare 261 var satt i forbindelse med DHKD, 459 med Kawa og 637 med andre organisasjoner (først og fremst Özgürluk Yolu og Tekoshin). De fleste av de PKK-mistenkte var ungdommer mellom 18 og 25 år og enten arbeidere, bønder, hyrder eller arbeidsløse - alle sammen med lite eller dårlig utdanning (Gunter 1990:68). I tillegg til separatisme-anklagene, ble PKK også beskyldt for å ha drept 243 mennesker (derav 30 medlemmer av sikkerhetsstyrkene og 27 av partiets egne medlemmer) og for å ha satt opp "tribunaler" (O’Ballance 1996:148).

PKK var med andre ord en av de som ble hardest rammet på den kurdiske siden, og O’Ballance (1996:149) mener at organisasjonen ble redusert fra flere tusener av tilhengere til et antall på ca. 1.000 eller mindre. Samtidig viser tallene at statsanklageren mente PKK hadde drept nesten like mange av sine egne medlemmer, som de hadde drept medlemmer av sikkerhetsstyrkene, eller med ordene til O’Ballance (1996:149):

"It also indicated that Öcalan was a harsh disciplinarian who thought little of executing his own members when they failed him, was a survivor with a flair for intelligence by managing to evade the army net, was a good organiser and administrator rather than a redoubtable frontline fighter, and had been having some success with his ‘fish and water’ strategy"